Maleren fra Sjølingstad

Det er godt, det er oppløftende og inspirerende å se igjen Hans Kr. Zieglers billedkunst, men det er samtidig sårt og vondt. Ingen var så levende som Hans Kristian, så intenst opptatt av billedkunst, både sine egne arbeider og andres. Gjennom sine beste arbeidsår reiste han fra Lindesnes til Nordkapp som utstillingsleder for Riksgalleriet. Han presenterte samtidskunst og bilder fra norsk gullalder, han slet seg helseløs på tunge skulpturer og han led sjøsykens kvaler ombord i hurtigruten med sin digre kunst-kolleksjon i lasterommet.

Hans Kristian Ziegler ble 73 år gammel.

Det er ett år siden han døde. Bare noen måneder senere, la hans trofaste Hallbjørg vandringsstaven ned. To særpregede mennsker har forlatt oss. Men de lever videre i våre sinn. Og Hans gjennom sine bilder.

Det stod ikke skrevet i sol og stjerne at Hans Kristian skulle bli maler. Men meget tidlig viste han interesse for form og farge. Ganske ung kom han under innflytelse av maleren Olaf Hasaas og ble elv ved hans malerskole i Kristiansand. Senere – det var i okkupasjonstiden – var han en periode elev hos Per Krogh på tegneskolen. Omtrent samtidig engasjerte Hugo Lous Mohr ham som assistent under utsmykningen av Oslo Domkirke. Der arbeidet han sammen med en annen sørlending, maleren Rolf W. Syrdahl. Rolf Syrdahl hadde bestemt seg for å arbeide med dekorativ kunst, og trengte grundig inn i Lous Mohrs forestillingsverden, samtidig som han skaffet seg solid innsikt i materiallære.

På kveldstid og i helger malte Ziegler og Syrdahl sammen. Syrdahl var elev av Jean Heiberg og Georg Jakobsen. Det konstruktive formspråk preger Zieglers tidligste arbeider. Eksempelvis bildene fra Kalkverket i Snig. De er godt komponert, de er preget av den strenge form, den store nøyaktighet og de fint avstemte farger.

I 1946 debuterte Hans Kristian Ziegler på Høstutstillingen. Etter kort tid forlot han Oslo for å ta seg av sine familieforpliktelser hjemme på Sjølingstad. Maleren ble vever ved Sjølingstad Uldvarefabrik.

Jeg møtte ham første gang i 1951 som aksjonsleder i en arbeidskonflikt. Tøff, pågående, men med betydelig sans for arbeidsgiverens argumentasjon. Konflikten ble bilagt i minnelighet. Noen måneder senere stilte han ut i Mandal Kunstforening sammen med maleren Gerd Sellereite.

Fra denne perioden stammer Zieglers “Selvportrett” som i dag henger i Mandal Kunstforenings faste galleri. Et spesielt arbeid, godt bygget, karakteristisk i form og fargeutrykk. Det er Hans. Slik var han. Levende og direkte. Kontroversiell og undrende.

Arbeidet på fabrikken, hans interesse for politikk og fotball og hva det nå kunne være, gav i denne perioden lite tid til kunstnerisk fordypelse. Men Hans bygde atelier i Nordskogen. Det gjorde han så lenge han levde. Etter hvert fikk han et rom hvor han kunne arbeide, siden stue, soveværelser, uthus og hele tiden syslet han med planer om å utvide, gjøre huset mer praktisk. Der skulle han bo og arbeide når han ble pensjonert fra Riksgalleriet.

Innimellom fikk han anledning til kortere studieopphold ute, første og fremst ved det Kgl. Danske Akademi for de kønne kunster hvor han en vinter hadde professor Axel Jørgensen som sin lærer. Det var noe som løsnet for Hans Kristian i København. Han oppdaget nye sider ved maleriet og sitt talent. Fargene ble friskere. Han komponerte mer direkte, han var ikke lenger avhengig av Georg Jakobsens geometri.

Men en maler skal leve og ta vare på sin familie. Hans fikk på midten av 60-tallet jobb som ustillingsleder i Riksgalleriet. Mange husker ham som den fengslende omviser, eller skal vi heller si forelser, den som kunne få publikum til å se, til å oppleve et bilde. Han kunne provosere og ergre når det var nødvendig.

Han var aldri likegyldig.

Det fineste tiden hadde han mot slutten av engasjementet ved Riksgalleriet og som pensjonist. Ziegler arbeidet flittig. Flere av bildene på minneutstillingen stammer fra disse årene. Helstøpte ting. Notater som han aktet å gå videre på når han fikk tid. Med andre ord: ting som etter kunstnerens oppfatning var underveis, hvor det var mulig å forenkle ytterligere, skape det utrykk som han var så fascinert av hos den danske maleren Niels Larsen Stevens.

Minneutstillingen viser bredden i Hans Kristians arbeider gjennom nesten 50 år. Et virksom liv, et liv i intenst arbeid som billedkunstner og kunstformidler. Vi er ham evig takknemlig for det han gjorde, for alle de gangene han åpnet våre øyne for det som er vesentlig og som gjør hverdagen rikere.

Hans Kristian var sine venners sanne venn.

Vi tilbragte mange kvelder på Skagestads Konditori og når vi i kveldsmørket vandret langs Skogsfjorden mot Sjølingstad for å fortsette samtalen, endte det med at Hans Kristian fulgte meg tilbake mot Mandal.

Livet og kunsten og litteraturen og politikken. Alt favnet han, alt hadde hans bevåkenhet. Han var opptatt av Guds himmel over oss, av at det er menneskers lodd en gang å dø.

I neste øyeblikk så han et bilde for seg. Det bilde han skulle male.

Hans Kristian Ziegler malte sine siste bilder sensommeren 1989.

Kanskje de beste, der hvor han nådde lengst, maktet å gjenskape sine naturopplevelser i sterkt forenklet form.

Han hadde det travelt sin siste sommer, både med å bygge og med å male. Han skulle nå det meste. Han ante at timeglasset var i ferd med å tømmes.

Det ble så tomt etter ham.

Men bildene lever. Han er oss så utrolig nær når vi vandrer gjennom kunstforeningens minneutstilling.

Disse radene er skrevet i takknemlighet til Hans Kristian og til kretsen omkring Mandal Kunstforening. Ziegler var en av kunstforeningens stiftere, den var hans hjertebarn som han tok godt vare på. Ved 50-årsjubileet var det Hans Kristian som monterte foreningens faste galleri til sommerutstillingen på Risøbank, assistert av maleren Uwe Wenk-Wolff.

Vi møter ham igjen i denne utstillingen.

Urolig, søkende – et medmennske og en venn vi savner.

Jens Vetland

Fra katalogen ved Mandal Kunstforenings minneutstilling for Hans Kristian Ziegler